Øyeblikkets romslige natur

Publisert 11. oktober 2026 · Frank Tore Jacobsen

Mange som kommer til meg forteller om nedstemthet og depresjon. Det er en følelse de har gått med lenge, og den plager dem. De har gått i terapi. De har forsøkt i lang tid å få det bedre. De vil ha nedstemtheten bort. Det er forståelig. Når noe er mørkt, tungt og overskyggende, er den mest nærliggende responsen å kjempe mot det, forstå det, eller få det vekk. Først da, tenker de, kan livet bli bedre.

Enkelte synes heller ikke at de har en god grunn til å være deprimert. De har det egentlig ganske bra. Familien er der. Jobben går. Det er ikke én tydelig hendelse de kan peke på. Likevel blir den mørke, tunge og overskyggende følelsen ikke borte. Da kommer det ofte en ekstra skyld, og en skam: jeg burde ikke ha det slik. Jeg har ingen rett til dette. Mange skammer seg over at de føler det slik de gjør. Og den skylden og skammen legger seg utenpå det som allerede er krevende.

Det jeg vil beskrive, er en lovmessighet jeg ser om og om igjen i terapien. At veien ut av det krevende ofte ikke er veien bort fra det. Det er dette bildet jeg ønsker å tegne og formidle i denne teksten.

Hva om veien ut er å gi plass?

Hva om det som er krevende, tungt og deprimerende kan få plass? Hva om det kan få lov til å eksistere i livet akkurat nå, uten at du må vinne over det først?

For mange er dette en kontraintuitiv respons. Det gir ikke mening å gi plass til noe som allerede tar for mye plass. Tankene kommer fort: hvis jeg gir etter for mørket, blir det bare mørkt. Hvis jeg ikke kjemper mot følelsen, vinner følelsen, og jeg blir fortapt inne i den. Jeg kjenner den frykten godt. Den har en indre logikk. Den sier at det eneste som holder deg oppe, er motstanden.

Min erfaring er det motsatte. Det er først når vi kan romme det krevende, at det faktisk begynner å skje noe. Det skjer ikke så mye med det krevende selv. Det mørke blir sjelden borte i det øyeblikket. Det som skjer, er at det skapes noe mer rundt det krevende. Det er som at vi gir plass til noe annet i tillegg, når vi lar det tunge få være i fred. Og det som legger seg rundt, er et nytt bevissthetslag. Et bevissthetslag som erfarer det krevende. Det krevende får da et sted å lande. Et sted der det kan få tillatelse og lov til å være.

Det er et viktig skille. Å gi plass er ikke det samme som å gi etter. Å gi etter er å bli tatt av bølgen. Å gi plass er å la bølgen være en bølge, mens du fortsatt har bakkekontakt, og en forankring i nå-øyeblikket. Følelsen får være der. Du forsvinner ikke inn i den.

Kjernen i selvivaretakelse

Nå er vi inne i kjernen av selvivaretakelse. Vi må erfare og lære å gi plass til våre krevende følelser. At de har en plass i oss. Og at de da ikke trenger å fylle hele deg.

Desto mer plass du gir det krevende, desto mer plass oppstår det i deg til også å erfare noe annet. Det høres paradoksalt ut, fordi vi er vant til å tenke at plass er et nullsumspill. Hvis det vonde får mer, får det gode mindre. I kroppen og i oppmerksomheten er det ofte annerledes. Når det krevende får lov til å være der, uten at du bruker all kraften din på å skyve det vekk, frigjøres det oppmerksomhet. Den oppmerksomheten kan merke noe annet samtidig. Varmen i hånden. Lyden utenfor vinduet. At det faktisk var godt å gi plass.

Ofte er førsteresponsen hos dem jeg guider inn i denne tilnærmingen nettopp den: det var godt å gi plass. Og da har vi allerede laget plass til en god følelse, uten at det vonde har endret seg. Det er plass til både en vond og en god følelse samtidig. Ikke fordi det vonde er blitt pent. Fordi du har fått mer av deg selv å være i.

Dette er ekte selvomsorg. Ordet bærer det i seg. Du skaper noe som legger seg rundt om din sorg (eller en annen krevende følelse). Selvomsorg. Ikke som ord du sier til deg selv for å bli ferdig med følelsen. Som et faktisk rom som legger seg rundt det som gjør vondt. Da får sorgen være sorg, uten at den fyller hele oppmerksomheten din, og uten at det eneste du erfarer er sorg.

Beholderen som kan bli større

Ofte er mørket bare en liten del av oss, selv om det føles altoppslukende. Når følelsen har tatt deg, er det ikke noe lysglimt å erfare. Oppmerksomheten er da mindre enn selve mørket. Du er fanget inne i mørket, og det oppleves som at det ikke finnes noe annet enn dette. Det er det første bildet. Bare mørke.

Gjennombruddet kommer i det neste. Det er ikke at mørket blir borte. Det er at det oppstår en stripe rundt. En tynn kant av noe mer enn bare mørke. Du oppdager at det finnes et utenfor. At oppmerksomheten kan stå et annet sted enn inni det krevende. Den stripen er liten. Den er nok. Derfra kan det krevende få være der, uten at det er det eneste som finnes.

Det er denne romsligheten, denne beholderen og denne kapasiteten, som vi kan trene opp. Bevisstgjøring og trening i å romme det krevende ekspanderer beholderen. Den øker romsligheten rundt. Over tid blir beholderen større. Da fyller det mørke og vonde mindre og mindre av beholderen. Ikke fordi de krevende følelsene nødvendigvis blir mindre og borte. Kun som en konsekvens av at du ekspanderer din bevissthet og din romslighet, slik at mer av livet får plass samtidig.

Du kan erfare mer samtidig. I den erfaringen kan det oppleves som at det krevende havner litt mer i bakgrunnen, og tar mindre plass i oppmerksomheten din. Det er lett å misforstå dette som at målet likevel er å bli kvitt det. Målet er et annet. Målet er at du skal kunne romme mer av det som er sant akkurat nå, uten at én følelse får eie hele feltet.

Fra kun mørke til en beholder som vokser

Kun mørke

Fanget i følelsen

Ingen lysglimt å erfare. Du er fanget inne i mørket, og det oppleves som at det ikke finnes noe annet enn dette.

Gjennombruddet

En stripe rundt

Det samme mørket, og en tynn kant av noe mer. Du oppdager at det finnes et utenfor.

Bevisstgjøring og trening

Romsligheten vokser

Beholderen ekspanderer. Mørket er det samme, og tar en mindre del av det du kan erfare.

Dette er for meg et av grunnprinsippene i det å være med det som skjer. Dette er skapelsen som inntreffer når du gir plass. Noen kaller det aksept. Jeg kaller det øyeblikkets romslige natur. At vi kan bruke øyeblikket og våre sanser til å skape plass for det som er krevende i oss.

Et værelse du kan være til stede i

Dette er også noe av det som skapes i en SE-behandling. Gjennom sansene våre kobler vi oss til øyeblikket som er akkurat nå. Dette øyeblikket er tilstedeværelse. Altså et værelse, et rom, som du kan være til stede i nå. Fra dette rommet kan vi undersøke det vanskelige.

Det er en annen rekkefølge enn den mange er vant til. Mange går først inn i historien, inn i følelsen, inn i det som gjør vondt, og håper at forståelsen skal bære dem ut igjen. I denne tilnærmingen bygger vi først et sted å stå. Vi orienterer oss. Vi merker gulvet, stolen, lyden i rommet, at du sitter her og at jeg sitter her. Først når det stedet er merkbart, vender vi oppmerksomheten mot det krevende. Ikke for å forsvinne inn i det. For å kunne betrakte det fra det nye ståstedet, det nyetablerte rommet.

Jeg har skrevet mer om hvordan SE jobber med kroppens tempo, titrering og pendulering i Somatic Experiencing i fysioterapi, og om hvorfor kroppen ofte må få tale først i bottom-up-prinsippet.

Når du går inn i det, og blir det

Jeg ser for meg et bilde på hva som skjer når det blir overveldende. En krevende følelse dukker opp. Du legger merke til følelsen. Du går inn i den for å undersøke og kjenne på den. Intensjonen er ofte god. Du vil forstå. Du vil være ærlig. Du vil ikke flykte.

Utfordringen når du går inn i den, er at du ikke bare identifiserer den mørke og utfordrende følelsen. Du havner inni den. Du identifiserer deg med den. Da er det ikke lenger slik at du har en tung følelse. Det er slik at du er den tunge følelsen. Oppmerksomheten din, og opplevelsen av «jeg», er inne i et mørkt og ubehagelig sted. Når følelsen har tatt deg, er det ikke noe lysglimt å erfare. Oppmerksomheten er mindre enn selve mørket. Du er fanget inne i mørket, og det oppleves som at det ikke finnes noe annet enn dette. Det blir umulig å bli værende der, fordi det ikke lenger finnes et utenfor å puste i.

Da skjer det ofte tre ting. Enten dissosierer du, og oppmerksomheten flyttes ut av kroppen, slik at du slipper fri fra ubehaget. Det kan kjennes som tåke, nummenhet, at du ser deg selv utenfra, eller at du bare «ikke er der». Eller så går du til kamp mot mørket. Du vil fikse det. Du vil kjempe det bort. Hele oppmerksomheten blir en kamp for å få det krevende til å vike. Det beslaglegger all energien din, og kampen pågår til du ikke orker mer. Eller så finner du ikke veien ut. Nervesystemet, og hele deg, gir opp. Du blir ett med det krevende. Alle tre er forståelige overlevelsesresponser. Ingen av dem gir deg et sted å undersøke det som skjer.

Dette er ikke noe du har gjort galt. Det er det som skjer når det krevende blir mer enn du har rom for. Når du går helt inn, uten å ha et rom utenpå, har du ikke lenger et ståsted. Da er det ikke rart at systemet rømmer, går til angrep, eller faller sammen.

Når oppmerksomheten flyttes ut i det som kan sanses

I bildet jeg ser for meg med øyeblikket, flyttes oppmerksomheten ut av det krevende og inn i det som kan sanses her og nå. Det vil si det du ser, hører, lukter, smaker og kjenner. Gjennom de fem sansene skapes det en tilstedeværelse som du kan være i. Denne tilstedeværelsen legger seg som noe utenpå det mørke. Fra dette stedet kan du, i ditt tempo, begynne å betrakte det krevende.

Da identifiserer du følelsen og det krevende, mens du er på utsiden av det. Du faller ikke inn i det. Du betrakter det fra utsiden. Dette er hele forskjellen. Du skaper akkurat nok avstand til at du ikke identifiserer deg med det krevende. Fra dette stedet kan det krevende få plass, bli rommet og undersøkt, uten at du må flykte eller gå til angrep og forsøke å få det bort.

Avstanden jeg snakker om, er ikke kulde. Med kulde mener jeg å bli likegyldig. Å bli ufølsom. Å ikke bry seg. Kulde er når du trekker deg bort fra det som gjør vondt, slik at du slipper å kjenne. Det kan se ut som ro. Det kan se ut som du har fått avstand. Men det er mer en avstengning. Du later som det krevende ikke rører deg, eller du forteller deg selv at det ikke betyr noe. Ikke fordi det er sant. Fordi det er tryggere enn å merke hvor mye det faktisk betyr.

Den avstanden jeg beskriver, er noe annet. Den er ikke å late som det ikke rører deg. Tvert imot. Du er fortsatt i kontakt med det krevende. Du kjenner det. Du bryr deg. Men du er ikke blitt det. Avstanden er et lite ståsted. En forankring på utsiden av det krevende rommet. Derfra kan du si: dette er her, og jeg er her. Uten det ståstedet blir «dette» og «jeg» det samme. Da er det ikke lenger et rom som du kan oppholde deg i. Du mister forankringen til øyeblikket. Du forsvinner ut av eksistensen og inn i noe som ikke er av nå-tiden. Dette kan i enkelte situasjoner fremkalle dødsangst. Det kan føles som du holder på å dø.

Ståstedet jeg snakker om, er ikke en hard linje du setter opp for å holde følelsen ute. Det er ikke et skjold. Og det er ikke kanten av mørket. Oppmerksomheten står ikke på randen av det krevende. Den står et lite sted utenfor. I det som kan sanses. I et værelse som er mer enn bare det vonde. Derfra kan du merke både det krevende og deg selv samtidig, uten å falle inn i det, og uten å stenge det ute. Når den forankringen er der, oppstår det et bevissthetslag. Mange merker da en opplevelse av bevegende energi, av vitalitet, av livsenergi, som er i stand til å holde på det som er vanskelig. Det er ofte her folk merker det første «det var godt». Ikke fordi smerten er borte. Fordi det plutselig finnes et rom å være i.

To veier når det krevende dukker opp

Når du går inn

Du blir det krevende

Oppmerksomheten og «jeg» havner inni følelsen. Da finnes det ikke lenger et utenfor. Systemet rømmer ut av kroppen, går til kamp mot mørket, eller gir opp og blir ett med det tunge.

Når du er i øyeblikket

Du betrakter det krevende

De fem sansene skaper et værelse utenfor det mørke. Derfra kan du betrakte det som skjer, med en avstand og en romslighet. Det krevende får plass, og du beholder et sted å stå.

Når hodet møter det krevende, og når kroppen gjør det

Mange møter sine utfordringer fra hodet og fra tankene. Det er forståelig. Tanken er rask. Den vil forstå. Den vil forklare. Den vil ofte fikse. Og den vil ofte tilbake til det som har skjedd, eller fram til det som kan skje.

Hvis vi ser på hva en tanke er, som fenomen, er den abstrakt. Den har ingen masse du kan legge på en vekt. Den tar ikke opp en stol i rommet. Vitenskapen har ennå ikke avklart hva en tanke faktisk er. Blir tanken skapt av hjernen, eller er hjernen mer som en mottaker, slik en radio tar imot et signal? Det er fremdeles et av mange ubesvarte spørsmål. Jeg har skrevet mer om det i innlegget om bevissthet.

Det vi kan måle, er noe annet. Når vi tenker, kan elektrisk aktivitet i hjernen registreres med EEG. Det er nerveimpulser i et organ som har masse. Det er et fysisk spor etter at tenkning skjer. Tanken som opplevelse, det du merker som «en tanke», er likevel ikke det samme som den elektriske kurven. Kurven er et spor. Tanken er fenomenet.

Kroppen er fysisk. Den består av atomer. Den har masse. Den er et sted. Newton beskrev denne verdenen. Massen, mengden av materie, er det som gjør at en kropp er en kropp. I Principia skiller han mellom tid og rom som det fysiske utspiller seg i, og den relative tiden og det relative rommet vi kan måle. Relativ tid er tiden vi leser av på en klokke. Relativt rom er avstanden vi måler mellom ting, med en linjal eller en målestokk. Absolutt tid, skriver han, flyter jevnt av seg selv. Absolutt rom forblir likt og urørlig. En kropp har alltid et sted. Newtons første lov sier at en kropp forblir i ro, eller i jevn bevegelse langs en rett linje, inntil en kraft virker på den. Stolen under deg er et slikt sted. Gulvet er et slikt sted. Pusten som hever brystet, skjer i dette øyeblikket, i dette rommet.

Tanker og kropp oppfører seg derfor ikke likt. Kroppen er underlagt de fysiske lovene som gjelder for masse i tid og rom. Tanken, som fenomen, er ikke bundet på samme måte. En tanke kan gå tilbake i tid, til det som hendte. Den kan gå framover, til det som ennå ikke har skjedd. Den er ikke her på samme måte som hånden din er her.

Noen har forsøkt å forstå dette gjennom kvantefysikk. I kvantefysikken gjelder ikke den samme hverdagslige forestillingen om at noe har en helt bestemt plass og en helt bestemt bevegelse på samme tid, slik Newton beskriver en masse i rommet. Det er et annet språk for det uten masse. Vi kan betrakte tanken som et fenomen som kan forklares ut fra kvantefysikk. Da blir det enklere å forstå at en tanke ikke forholder seg til tid på samme måte som noe med masse. Og når tiden ikke binder tanken, er heller ikke rommet den eksisterer i mulig å forutsi. Kvantefysikken er et spennende tema, og det forskes mye på dette. Det vi kan hvile i, og vite, er de fysiske lovene Newton ga oss. En kropp med masse er et sted. Den er i tid og rom. Einstein tok dette videre i relativitetsteorien. Hos ham er tid og rom ikke lenger to adskilte, urørlige størrelser. De henger sammen med det som har masse. Kroppen er bundet til det. Tanken, som fenomen, er det ikke.

Når en person møter noe krevende bare fra tankene, oppstår det ikke et rom som det krevende kan være i. Tanken er allerede et annet sted. Den er i går, eller i morgen. Den sitter ikke i stolen. Sansene derimot kan bare registrere det som er akkurat nå. Du kan ikke se i går. Du kan ikke kjenne i morgen mot huden. Syn, hørsel, lukt, smak og berøring forholder seg til dette øyeblikket.

Derfor blir det så viktig i dette arbeidet at det er kroppen og sansene som skal holde rom for det krevende, ikke tankene. Tanken kan fortelle om mørket. Den kan kjempe mot det, forstå det, eller forsøke å få det bort. Den kan ikke være det rommet mørket lander i. Det rommet må være her. Og her er kroppen.

Nå, og ikke tilbake i tid

Her ligger det en lovmessighet jeg har sett så ofte at jeg har begynt å stole på den. Ved å være i øyeblikket er det rom for å undersøke historien fra dette stedet, uten å gå tilbake i tid og bli en del av historien. Ved å forankre oppmerksomheten i det som kan sanses nå, får nervesystemet merke at det er NÅ, og ikke at historien skjer igjen.

Det er en viktig setning, og jeg vil pakke den ut. Tanken kan gå til et gammelt minne. Oppmerksomheten følger med. Da er det ikke lenger bare en fortelling om noe som har skjedd. Minnet vekker en følelse. Nervesystemet blir preget av både tanken og det som skjer i kroppen. Nervesystemet klarer ikke alene å skille mellom et minne og nåtid. Når oppmerksomheten er i det gamle minnet, reagerer biologien og nervesystemet som om dette skjer nå. Pulsen stiger. Pusten blir grunn. Synsfeltet smalner. Det er kroppen som viser det nervesystemet har lest. Kroppen er likevel her. Du sitter i stolen. Men nervesystemet har tolket minnet som fare i dette øyeblikket. Da er du ikke lenger en som husker, eller ser tilbake på et minne. Historien er ikke bare fortalt. Den gjenoppleves.

Når et minne får nervesystemet til å reagere, når du gjenopplever et gammelt minne eller et traume, er det viktig hvor sansene vendes først. Det som skjer inne i kroppen akkurat nå, står i relasjon til minnet. Pulsen, trykket i brystet, uroen i magen, er ofte en del av gjenopplevelsen. Hvis oppmerksomheten går dit først, inn i kroppen, inn i det vi kaller interosepsjon, det å sanse det indre, kan du havne enda dypere i minnet. Da bruker du sansene innover, inn i det som allerede er preget av det gamle.

Først trenger vi å sanse verden utenfor kroppen. Det du ser. Det du hører. Det du lukter. Det du smaker. Det du kjenner mot huden. Og kontakten mellom kroppen og underlaget, stolen, gulvet. Det er de fem sansene, og bakkekontakten. De peker utover, mot det som er her i rommet nå. En slik sans kan bare registrere det som er akkurat nå, ikke det som skal skje, og ikke det som har skjedd. Stolen under deg. Lyden i rommet. At veggene er de veggene de er i dag. Det hjelper ikke å være i dette minuttet hvis oppmerksomheten er i forrige sekund. Da har du mistet øyeblikket. Øyeblikket er NÅ. Ikke for et mikrosekund siden. Ikke snart. Kun nå.

Når nervesystemet får nok av slike inntrykk utenfra, kan det merke at historien er et minne, ikke en hendelse som skjer. Først da, når forankringen til øyeblikket er merkbart, kan vi undersøke og observere det som skjer inne i kroppen. Tanken kan fortsatt huske. Følelsen kan fortsatt være der. Men du undersøker det fra NÅ. Det er hele forskjellen mellom å undersøke noe, og å gjenoppleve det.

Derfor er forankringen ikke et sidespor før vi «egentlig» begynner. Forankringen er det som gjør undersøkelsen mulig. Uten den går vi inn i det krevende og blir det. Med den kan det krevende få plass i et rom som er større enn det.

Naturen som støtte

For å skape et slikt rom trenger du ofte god støtte, og at det er trygt der du er. Mange opplever slik støtte når de er ute i naturen. Naturen gir rom for sansning. Det er noe å se på som ikke krever svar. Det er lyd som ikke er rettet mot deg. Det er luft, temperatur, underlag. Da oppstår det ofte et større rom, slik at det krevende får litt mer plass.

Mange, inkludert meg selv, har hatt en slik erfaring. Jeg tok meg en tur ut, og det som føltes kvelende, overveldende, fengslende og krevende, ble litt mindre i etterkant. Ikke fordi skogen løste det. Fordi sansene fikk noe å holde i, og beholderen ble romsligere.

Naturen er ikke den eneste støtten. En trygg relasjon kan gjøre det samme. Et behandlingsrom der du ikke må prestere. En stemme som ikke dytter deg inn i det som er for mye. Jeg har skrevet mer om det i Selvverdet formes i relasjon. Poenget er det samme: du trenger et sted som er stort nok til at det krevende ikke er det eneste som finnes.

Hva fagtradisjonene har sett

Jeg kaller dette øyeblikkets romslige natur. Det er mitt språk for en lovmessighet flere fagtradisjoner har beskrevet, med ulike ord. Ingen av dem har tegnet akkurat denne beholderen. Flere av dem har sett det samme prinsippet. Veien gjennom det krevende går ikke gjennom å bli det, og ikke gjennom å få det bort. Den går gjennom å være med det. Det er mulig først når du har et ståsted utenfor. Et rom som er mer enn det krevende. Det er hele poenget.

I aksept- og forpliktelsesterapi, ACT, kaller Steven Hayes og kollegene det psykologisk fleksibilitet. En av motpolene er erfaringsunngåelse: forsøket på å få bort vonde tanker, følelser og kroppslige fornemmelser. Den unngåelsen er forståelig, og den vedlikeholder ofte det den prøver å fjerne. Aksept i denne tradisjonen er ikke å resignere. Det er å gi indre opplevelser plass, slik at du får mer handlingsrom i livet. Defusjon og «selvet som kontekst» peker på det samme skillet jeg tegner: at du kan merke en følelse uten å bli den. Forskning på ACT ved depresjon viser at nettopp mindre unngåelse av det indre henger sammen med bedring.

I mindfulnessbasert kognitiv terapi, MBCT, kaller John Teasdale, Zindel Segal og Mark Williams det decentrering, eller metakognitiv oppmerksomhet. Negative tanker og følelser erfares som hendelser i sinnet, ikke som selvet. Poenget er ikke først og fremst å endre innholdet i tanken. Poenget er å endre forholdet til tanken. Når den kapasiteten øker, synker risikoen for tilbakefall hos dem som har hatt gjentatte depresjoner. Det er et annet ord for det jeg ser klinisk: det mørke får være der, uten å få være hele deg.

I Somatic Experiencing beskriver Peter Levine orientering mot omgivelsene her og nå. Vi bruker syn, hørsel og kroppens kontakt med underlaget for å fortelle nervesystemet at det farlige ikke skjer i dette øyeblikket. Titrering og pendulering er doseringen: inn mot det krevende i små nok mengder, og tilbake til det som er mulig å være i. Uten den pendlingen går vi inn og blir værende. Med den bygger vi beholderen.

I sensorimotorisk psykoterapi kaller Pat Ogden og Janina Fisher det dual awareness, dobbelt oppmerksomhet. Ett ben i historien, ett ben i nåtiden. De peker på at et kjennetegn ved traumerelaterte tilstander er at tidsforankringen i nåtid går tapt. Kroppen leser en gammel trussel som om den skjer igjen. Dual awareness gjør det mulig å merke bildet, følelsen og kroppen fra den gangen, samtidig som du kjenner at du sitter her nå. Det er den lovmessigheten jeg spør etter: ved å være i øyeblikket er det rom for å undersøke historien fra dette stedet, uten å gå tilbake i tid og bli en del av historien.

Bessel van der Kolk har formulert det kroppslig: kroppen kan fortsette å oppføre seg som om det ikke er over. Stephen Porges peker på at nervesystemet leser trygghet og fare gjennom sansning i nåtid, mer enn gjennom den forklaringen hodet har. Når sansene får nok av NÅ, kan kroppen slutte å tro at den gjenopplever historien.

Newton ga de fysiske lovene for kroppen som masse i tid og rom. Einstein tok det videre i relativitetsteorien: at tid og rom henger sammen med det som har masse. EEG viser at tenkning etterlater et fysisk spor i hjernen. Tanken som fenomen kan vi betrakte gjennom kvantefysikk, der tiden og rommet ikke er like forutsigbare som for en kropp med masse. Det kliniske skillet er det samme: tanken kan forlate nåtiden. Sansene kan ikke. Derfor er det kroppen og sansene som kan holde rommet.

Tegningen, beholderen, selvomsorgen som legger seg rundt om sorgen, og navnet øyeblikkets romslige natur, er mitt. Prinsippet de hviler på, er ikke mitt alene.

Avslutning

Hvis du har gått lenge med noe mørkt, og har brukt mye kraft på å få det bort, er det ikke rart at forslaget om å gi det plass kjennes feil. Jeg forstår den motstanden. Jeg vil likevel invitere til å prøve dette skiftet. Ikke en endring fra å ha det vondt til å ha det bra. Et skifte av sted. Fra å være inni det krevende, til å være i et værelse som er stort nok til å holde det.

Det krevende trenger ikke bli borte for at noe annet skal få plass. Det trenger et sted å lande. Øyeblikket, gjennom det du ser, hører, lukter, smaker og kjenner, kan være det stedet. Derfra kan historien undersøkes, uten at du må bli historien.

Vil du lese mer om hvordan jeg jobber med dette i praksis? Se Somatic Experiencing i fysioterapi, bottom-up-prinsippet, Selvverdet formes i relasjon, eller kroppsorientert tilnærming. Du kan også ta kontakt hvis du lurer på om dette passer for deg.

Kilder: Hayes, Strosahl og Wilson, Acceptance and Commitment Therapy · Hayes mfl., 2006, Behaviour Research and Therapy · Zou mfl., 2025, BMC Psychiatry · Teasdale mfl., 2002, om metakognitiv oppmerksomhet · Segal, Williams og Teasdale, Mindfulness-Based Cognitive Therapy for Depression · Levine, Waking the Tiger og In an Unspoken Voice · Ogden, Minton og Pain, Trauma and the Body · Ogden og Fisher, Sensorimotor Psychotherapy · van der Kolk, The Body Keeps the Score · Porges, polyvagal teori · Newton, Principia, om masse, tid, rom og bevegelseslovene · Einstein, den spesielle og den allmenne relativitetsteorien · Mitt innlegg om bevissthet